Dette er kun et utdrag fra rapporten. Last ned fullversjonen for å lese mer.
I over hundre år har vannkraftressursene vært en viktig bidragsyter til norsk næringslivs konkurransefortrinn. Norge har hatt stabile, lave kraftpriser og høy forsyningssikkerhet. Dette fortrinnet består av fire nøkkelaspekter.
1. Rikelig tilgang på grønn elektrisitet og stabile, lave kraftpriser
Norge har nærmere 100 prosent fornybar kraft i sin kraftmiks. Til sammenligning har Tyskland og Storbritannia i overkant av ~40 prosent. Gjennom et stabilt nett, og store mengder vannkraft, med muligheter til å regulere tidspunkt for produksjon i vannkraftverkene, har vi økt forsyningssikkerheten og forutsigbarheten. Vi har også lave kraftpriser sammenliknet med våre naboland, som kraftintensive industrier har hatt god nytte av i mange år.
2. Tilgang på naturressurser
Våre analyser viser at det er et teoretisk produksjonspotensial på ~1900 TWh årlig fra våre hittil ubenyttede ressurser. Dette tilsvarer mer enn elleve ganger dagens produksjon og kan muliggjøre vedvarende kraftoverskudd.
3. Tilknytning til andre markeder
Norge er godt posisjonert med tilknytning til viktige markeder, deriblant Tyskland og Storbritannia, samt våre naboer i Skandinavia. Dette har muliggjort stor verdiskaping og styrket forsyningssikkerheten i tørrår.
4. Stabilt og effektivt regulatorisk rammeverk
Det regulatoriske rammeverket har vært sentralt i etableringen av Norge som vannkraftsnasjon, og fremveksten av tilhørende industrier. I tillegg har det lagt grunnlaget for et effektivt kraftmarked.
Kraftetterspørselen i Norge er forventet å øke fremover, både som følge av klimaambisjoner og -forpliktelser, og for å gripe muligheter innen ny, og eksisterende industri.
1. Norske ambisjoner og klimaforpliktelser
Utslippsmål, Paris-avtalen og forpliktelser gjennom klimaloven er blant flere eksempler på at Norges ambisjoner og forpliktelser for utslippskutt har økt de siste årene. Senest i april 2023 la Regjeringen frem et lovforslag for Stortinget om å øke 2030-målet i klimaloven til minst 55 prosent utslippskutt, slik at Norge blir juridisk forpliktet til å oppfylle målene i Paris-avtalen. I tillegg har Regjeringen vedtatt omstillingsmål gjennom Hurdalsplattformen, som til tross for å ikke være juridisk bindende, øker ambisjonen for utslippskutt på hjemmebane. Målet er at utslippskutt gjennomføres i Norge fremfor gjennom kvoter i andre land. Slike ambisjoner krever sterke tiltak for blant annet elektrifisering, og øker det norske kraftbehovet. Eksempelvis anslår Miljødirektoratet at det å oppnå nullutslipp i transportsektoren alene vil kunne kreve opp mot 60 TWh i 2050.
2. Ny industribygging og ivaretakelse av eksisterende industri
Industri og næring står i dag for rundt 40 prosent av totalt kraftforbruk i Norge, og er forventet å øke til rundt 55 prosent i 2040. Dette inkluderer selskaper som er, og har vært, viktige byggesteiner for norsk økonomi. Lave kraftpriser er en av flere faktorer som skaper konkurransefortrinn og som norsk industri nyter svært godt av. Kraftforbruket vil følgelig øke dersom kraftprisen holdes tilstrekkelig lav til å stimulere eksisterende og ny industri.
Statnett legger frem fire ulike scenarier for mulig nasjonal forbruksvekst, illustrert i grafen til høyre. Felles for de alle er at vi når ambisjonen om netto-nullutslipp i 2050, og at forbruket vil se en betydelig økning på mellom 30 prosent og 90 prosent allerede i 2040. Gapet fra laveste til høyeste mulige forbruk er på 80 TWh, og drives i hovedsak av forventninger til hvor ny kraftintensiv-industri skal bygges, samt elektrifisering av petroleumssektoren.
Til tross for en forventet økning i etterspørsel, har utbyggingstakten stagnert. Nå som vannkraften nærmer seg fullt utnyttet, må vi se til andre fornybarteknologier for å øke kraftproduksjonen – som vind og solkraft. På slutten av 2010- og starten av 2020-tallet var vi på god vei til å bygge ut tilstrekkelig kraft til å opprettholde et vedvarende fortrinn, særlig drevet av landbasert vind. De siste årene har derimot utbyggingen stoppet opp ettersom landbasert vind ble «satt på pause» i 2019. Det bygges ut mye mindre kraft enn før, og selv ved inkludering av konsesjonsgodkjente prosjekter er vi langt fra å nærme oss utbyggingstakten fra 50- til 80-tallet.
Dersom det ikke bygges ut betydelige mengder ny kraftproduksjon, vil Norge stå overfor et kraftunderskudd allerede om 4-6 år. Dette forventes selv ved konservative prognoser for forbruksvekst, og vil resultere i en rekke uheldige konsekvenser for Norge. For det første vil vi måtte forvente høyere kraftpriser på linje med det europeiske kontinentet. Dette kan blant annet forårsake:
Stor økning i kraftprisen har tidligere vært kompensert gjennom strømstøtte, men for å oppnå en bærekraftig løsning på sikt er vi nødt til å bekjempe prisveksten gjennom kraftutbygging
