Sammendrag

Norge har i 150 år skrevet et fantastisk krafteventyr, og skapt et konkurranse­fortrinn knyttet til rikelig tilgang på fornybar kraft. Vi har fått det til ved å ta i bruk våre unike naturressurser, som også har lagt grunnlaget for at vi har fått verdens beste kraftsystem i dag. I tillegg har Norge et nærmest ubegrenset skalerings­potensial for kraftproduksjon, med mer enn ~1900 TWh ubenyttet teoretisk kapasitet fra våre fornybare naturressurser. Dette tilsvarer mer enn elleve ganger så mye som den totale kraften vi produserte i 2022.

Konkurransefortrinnet har bidratt til fremveksten av en rekke norske industrieventyr. Det har også vært en avgjørende innsatsfaktor for flere næringer – trukket frem i fjorårets «Norge i morgen 2022»-rapport.

Men, dette konkurranse­­fortrinnet er nå i fare.

Høye ambisjoner for elektrifisering, utslippskutt og utbygging av ny kraft­intensiv industri i Norge og Europa er forventet å øke kraftetterspørselen med 30-90 prosent frem mot 2040. Samtidig har utbyggings­takten av ny kraftproduksjon i Norge stagnert. Norge styrer dermed mot et kraft­underskudd om få år. Med lang tid fra plan­legging til drift for ny kraft­produksjon, er det uvesentlig om dette skjer i 2027, 2028 eller 2029; Norge er på stø kurs mot et kraftunderskudd.

Et kraftunderskudd vil ha store konsekvenser for Norge, der kraft­prisene vil stige forbi nivåene vi ser på kontinentet:

• Hjørnesteinsbedrifter og industrier vil måtte avvikles som følge av høye kraftpriser.
• Nye industrier vil ikke lenger ønske å etablere seg i Norge.
• Husholdninger vil få vedvarende høye strømregninger
• Muligheten til å nå våre klimamål og -forpliktelser vil begrenses.
  

I møte med den kommende kraftkrisen føres det en offentlig debatt som er fragmentert og polarisert. Mot­stridende og stadig hyppigere informasjon fra fagmiljøene bidrar i tillegg til å skape informasjonsstøy og forvirring for forbrukerne. Samlet har dette en paralyserende effekt på både befolkningen og beslutningstakere.

I ytterste konsekvens risikerer Norge å få en sterk politisk motreaksjon. Det kan gi grønt lys til storstilt, ukontrollert utbygging av kraft. Så hvorfor sørger vi ikke for å løse denne krisen på en kontrollert måte, ved å begynne i dag?

Det er fordi dette er en komplisert utfordring. Norske beslutnings­takere står i en situasjon der man må balansere tre viktige samfunnsinteresser:

1. Bevare norsk natur.
2. Maksimere antallet nye grønne arbeidsplasser.
3. Maksimere direkte verdiskaping fra fornybare ressurser.

Felles for hver av disse ­samfunns­interessene, er at de går på bekostning av minst én av de andre samfunnsinteressene. Avhengig av hvilket av de tre hensynene man ønsker å prioritere, vil fremtidens Norge se svært forskjellig ut.

Å begrense kraftutbygging for naturbevaring går på bekostning av både ny grønn industri og kraft­inntekter fra eksport. Prioriterer man grønn industri eller krafteksport, medfører begge alternativene betydelige natur­inngrep. Utbygging av natur­ressurser, kun til utnyttelse av kraft­eksport, kan i tillegg skade norsk grønn industri gjennom økte kraftpriser.

Ingen av alternativene gir oss en bærekraftig og helhetlig løsning på kraftkrisen.

Denne rapporten skisserer et forslag til en balansert og realistisk løsning på kraftkrisen. Løsningen opprettholder kraftoverskuddet, og legger til rette for nye og eksisterende industrieventyr. I tillegg vil den gi betydelige eksportinntekter og et begrenset fotavtrykk i naturen.

Denne rapportens hoved­anbefalinger er å:

1. Tredoble produksjonen av landbasert vind fra dagens nivå ved å bygge ut i konsentrerte industriklynger. Slik kan man begrense fotavtrykket i naturen.

2. Investere kraftig i bunnfast havvind i Nordsjøen med smarte hybrid- og eksportkabler. Dette kan sikre tilstrekkelig verdiskaping, men også forsyningssikkerhet i Norge.

I tillegg bygger vi ut resterende potensial fra vannkraft­anleggene, og etablerer noe solkraft på tak. På denne måten kan Norge, med et fot­avtrykk begrenset til ~2000 km² land­areal, skape et BNP-bidrag på opptil 110 milliarder kroner årlig. I tillegg vil det sikre konkurranse­dyktige kraft­priser for ny- og eksisterende industri, som skaper ~80 000 nye «grønne» arbeids­plasser.

Dette er et kompromiss i ordets rette forstand, for ingen av de tre samfunnsinteressene vinner fullt ut. Likevel innebærer den foreslåtte løsningen at vi vil utnytte 80-90 prosent av verdiskapings- og syssel­settings­potensialet. Samtidig vil vi ta i bruk en svært liten del av landets unike natur. Ettersom alle de tre samfunnsinteressene er en del av likningen i denne løsningen, mener vi at dette er en realistisk vei å gå. De kan danne grunnlaget for en felles plan som kan bidra til å løse kraftkrisen.