15
milliarder
Bidrag fra konkrete initiativer i denne rapporten, verdiskaping (BNP)
15
milliarder
Bidrag fra konkrete initiativer i denne rapporten, verdiskaping (BNP)
15
milliarder
Total økning 2020-30, verdiskaping (BNP)
15 000
Bidrag fra konkrete initiativer i denne rapporten, sysselsetting (årsverk)
Karbonfangst og -lagring er en industri som verden på mange måter egentlig ikke ønsker seg. Utslippsfrie og fornybare energikilder skulle ideelt sett vært så effektive og utbredte at det ikke ville vært igjen noe CO₂ å fange og lagre, men det er dessverre ikke tilfellet.
Selv om vi hadde erstattet alle fossile energikilder med kraft fra vann, sol eller vind, hadde vi fortsatt hatt store CO₂-utslipp fra flere industriprosesser. Sementindustrien, som står for om lag fem prosent av verdens utslipp, er et godt eksempel. For å lage sement må kalkstein brennes, noe som fører til at store mengder CO₂ frigjøres (to tredeler av utslippene fra sementproduksjon oppstår ved brenning av kalkstein).
Ta hele landet i brukÅ gjøre denne prosessen klimanøytral krever derfor karbonfangst og -lagring. Utslipp fra sementproduksjon og andre industriprosesser som ikke kan bli klimanøytrale uten CCS, utgjør mellom 5 og 10 prosent av EUs samlede CO₂-utslipp i 2020.
I tillegg til å være en uerstattelig løsning for visse typer CO₂-utslipp, er CCS også en nødvendig midlertidig løsning mot 2050 fordi det vil ta tid å bygge ut fornybare energikilder. McKinseys beregninger viser at opptil 15–20 prosent av EUs totale utslipp i 2020 må gjøres ved hjelp av CCS, dersom man ønsker å ta den mest kostnadseffektive veien til klimanøytralitet i 2050.
Kort fortalt: For Europa finnes det ingen vei til klimanøytralitet i 2050 som ikke inkluderer vesentlige mengder karbonfangst og -lagring.
Dette reflekteres i den forventede europeiske markedsstørrelsen for CCS. Avhengig av karbonpris, vil verdien langs hele verdikjeden – fra fangst, via transport og til lagring – være et sted mellom 50 og 400 milliarder kroner i 2030. Det store intervallet viser at det fortsatt er en del usikkerhet knyttet til hvor stort markedet vil være om åtte år.
Norge har mulighet til å ta en ledende posisjon innen karbonfangst og -lagring. Få, om noen, land har bedre forutsetninger for å bli Europas karbonbank. Norge har nemlig store mengder tomme olje- og gassreservoarer i Nordsjøen, som har kapasitet til å lagre CO₂ tilsvarende 1000 år med årlige norske utslipp. Lagringskapasitet kan brukes til lagring av CO₂ som fanges ved punktutslipp og CO₂ fra produksjon av blått hydrogen med naturgass.
Med spesialkompetanse fra olje- og gassnæringen sitter Norge på en unik kunnskap innenfor CCS. Faktum er at Norge i over et kvart århundre har bevist for verden at CO₂ kan fanges og lagres i industriell skala på en trygg måte. Allerede i oktober 1996 begynte Equinor (daværende Statoil) å pumpe CO₂ fra naturgass tilbake i grunnen under Sleipnerfeltet utenfor Stavanger. Nå lagres om lag én million tonn CO₂ her årlig, en utslippsreduksjon som tilsvarer det årlige utslippet fra 220 000 personbiler.
Å separere og fange CO₂ fra utslipp er energikrevende, men Norge er godt posisjonert til å utføre karbonfangst uten å genere ytterligere utslipp, da nesten 100 prosent av elektrisiteten i landet vårt kommer fra fornybar vannkraft. Det er en klar konkurransefordel overfor resten av EU, hvor kun 34 prosent av elektrisiteten kom fra en grønn kilde i 2019.
En vellykket storsatsing på initiativer i denne rapporten for karbonfangst- og lagring kan bidra med 15 milliarder kroner i økt verdiskaping (BNP) og
15 000 nye arbeidsplasser i 2030.